Scrubs i blant Goats

Raymond Njerve blogg

Amerikansk idrett skiller seg fra den vi er vant til i Europa på en spesiell måte: Idretten der borte er laget først og fremst for at lagets eiere skal tjene penger, og ikke for å få frem idretten i seg selv. Opprykk og nedrykk finnes ikke og det finnes en haug med regler som skal sørge for lønnsomhet i ligaen generelt og i alle lagene som er med som vi i Europa ofte synes er merkelige. Mange av disse reglene er knyttet til lønninger for spillerne. I NBA finnes det en haug med regler som regulerer avlønning av spillere: Makslønninger, minimumslønninger, lengde på kontrakter, bytteregler og så videre. Det finnes tak på hvor mye du kan lønne både enkeltspillere og hvor mye du kan bruke på hele laget. Dette gjør at vi ofte får situasjoner hvor verdens beste lag har spillere som rett og slett er ganske dårlige - nivået tatt i betraktning. De største lagene har ofte sine Goats - som er betegnelsen på superstjerner, men også samtidig sine Scrubs, som er de som egentlig ikke er gode nok til å spille samme med så gode spillere. De beste spillerne på laget tar ofte opp så mye lønn at resten av laget må fylles opp med dårlige spillere for at laget skal holde seg under lønnstaket. Nå finnes det mengder av unntak som gjør at lagene kan komme seg over lønnstaket, men uansett er det mange spillere på mesterlagene gjennom årene som relativt sett er langt dårligere enn de du kan finne på b-lagene til Barcelona, Manchester United og Chelsea. En av de som ikke er gode nok til å spille fast på at godt NBA-lag er Jeremy Evans. Han sliter stort med å få spilletid i de fleste kampene, men kommer innpå av og til når kampene mer eller mindre er avgjort. Men at han ikke er god nok til å spille fast betyr ikke at mannen ikke har spisskompetanse. Unge herr Evans er nemlig en knallgod dunker og akkurat nå pågår det faktisk en kampanje for å få han med i slam dunk-konkurransen under årets all star weekend. 

Ode til Bugs

For å gjøre ære på vår egen maratonmann limer jeg inn denne klassikerlåten av Iron Maiden. Tittelen - The Loneliness of the Long Distance Runner - sier vel det meste. At han og andre orker og gidder er langt utenfor min fatteevne, men jeg kan ikke unngå å bli utrolig imponert over hva disse gærningene presser seg selv til å gjøre.